Dato og tid
     
    Chatboks
    Du skal være logget på for at skrive en kommentar på webstedet - enten log på eller hvis du ikke er medlem klik her for medlemskab


    Endnu ingen beskeder.
    Tanker om Treenigheden - del 2
    torsdag. 21 februar 2013
    af John Berglund forfatter liste
    i Guddommen eller Treenigheden?
    hits: 451

    Det Gud ikke har åpenbart om seg selv, er det viktig ikke å filosofere eller kverulere for mye over, for vi kan fristes til å trekke konklusjoner som ikke har røtter i Skriften. Det han faktisk har åpenbart, er det like viktig at vi søker å forstå og gi plass i vår teologi og tilbedelse.

    Vi fortsetter her med artikkel 2 i denne serien. Første artikkel sto i forrige utgave av Mens Vi Venter (MVV-36). Artikkel 3 i serien er også med i dette nummeret. Begrepene vi skal drøfte i senere blader er nevnt mot slutten av artikkel nr. 3.

    Innledning.
    Hvis vi nærmer oss treenighetslæren på en overfladisk og oppstykket måte, kan man få inntrykk av at teologien som er knyttet til Faderens, Sønnens og Åndens posisjoner, funksjoner og ikke minst deres gjensidige relasjoner, tvinger fram er valg mellom to alternativer. På den ene siden har vi den tidlige arianismen og på den andre siden vedtakene fra flere århundrer med stridigheter, debatter og krangel knyttet til ulike erklæringer fra diverse kirkemøter.

    Vi vil i denne artikkelserien søke å unngå denne generaltabben. Årsaken er at vi på bibelsk grunn har problemer med begge nevnte retninger, og ser derfor nødvendigheten av at både tradisjon og kirkepolitiske hensyn viker til fordel for innholdet i Guds Ord. Arianismen synes å nedtone Kristi plass i det guddommelige, og de katolske kirkemøtene har uten tvil gjort nøyaktig det samme med Faderen, samtidig som en rekke klare bibeltekster er uforenelige med kirkemøtenes konklusjoner. Det er vår hensikt å påvise at Skriften tilbyr et alternativ. Vi opplever ikke å ha problemer med et eneste skriftssted i Bibelen hva angår guddommen, men vi har voldsomme anfektelser vedrørende den teologiske pakken som presenteres gjennom fenomenet populært kalt treenigheten. Vi ønsker å påvise at treenighetsdefinisjonens forsøk på å beskytte Faderens, Sønnens og Åndens rettmessige plass og roller, ikke bare er mislykket, men faktisk ødelegger Skriftens budskap om både vår Gud og vår Frelser som er Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus.



    Sofiakatedralen i Istanbul ble først bygget av keiser Konstantin. Like etter ble den ødelagt av et kraftig jordskjelv.

    Få troende vet at det var den hedenske keiser Konstantin I den store (280-337) som ga kristenheten tankegodset og terminologien til det vi i dag populært kaller treenighetslæren. Ingen religionsforskere er uenig i denne påstanden, for den beskrives godt i kirkehistorien og er omtalt i omtrent alle leksika. Selv om erklæringene om hvem og hva Guds Ånd er, ble trukket inn i guddomsdefinisjonen på et senere tidspunkt, har vi å gjøre med læren om at Faderen, Sønnen og Guds Ånd ikke kun er ett i den betydning at de i alle ting er samstemte, men at de alle tre, både til sammen og hver for seg, er den ène, sanne og samme Gud.



    Terminologi fra filosofien.
    Dette dogme hevder altså at Jesus Kristus, som den ène og sanne Gud, samtidig er Sønnen til den ène og sanne Gud, som også er både ham selv, Gud Fader og Guds Ånd. For å få til denne kompliserte prosessen, ble modeller og beskrivelser fra de hedenske religionene, mytologi og gresk filosofi benyttet. Vi må da forholde oss til uttrykk som en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans som tre like gudeelementer eller hypostaser, nemlig Faderen, Sønnen og Guds Ånd kom fra, slik at de alle tre kunne erklæres å være den ène og sanne Gud uttrykt i tre vesener. Sant nok ble de hedenske gudetriadene beskrivet med disse gresk-filosofiske konseptene, men vi finner liten bibelsk begrunnelse for å definere kristendommens ène og sanne Gud på denne måten.

    Kan vi tilbe den Hellige Ånd? Gjorde noen av Bibelens personer dette?

    Vi siterer fra den katolske kirkes katekisme, avsnitt 2: Faderen, artikkel 251. For å uttrykke Treenighetsdogmet måtte Kirken utarbeide en egen terminologi ved hjelp av uttrykk hentet fra filosofien.... dette ga en ny og til da uhørt mening til begreper som nå også skulle betegne et uutsigelig mysterium, uendelig hevet over alt vi kan fatte etter menneskers mål. (Sitat slutt.) Vi tør hevde at mye av det ufattelige, mystiske og uutsigelige i treenighetsdogmet, stort sett er knyttet til de intetsigende filosofiske begrepene mennesker benyttet for å definere noe Herren ikke har åpenbart.

    Treenighetslæren begrenser Guds Sønns rolle som mellommann mellom mennesker og Gud, siden han selv blir erklært å være den ène og sanne Gud han skal være menneskets mellommann overfor. Det er derfor dette dogmet åpnet veien for at Jesu mor etter hvert ble delegert denne mellommann oppgaven, og opplevd å være medforsoner (co-redeemer) i katolsk teologi. På samme måte ble Guds Ånds oppgave og posisjon omdefinert av de katolske kirkemøtene, ved at Ånden også blir erklært å være den ène og sanne Gud. De enorme konsekvensene av denne siste observasjonen, kommer vi tilbake til senere.

    Det viktigste her er å forstå at når Guds (Faderens) Ånd i den ubibelske treenighetslæren, blir definert å være den ène og sanne Gud, som vi både kan og skal tilbe og be til, har djevelen lykkes med å ta plassen og rollen til Ånden som er erklært å være Gud selv, og han forårsaker det Bibelen beskriver i Matt. 7:22.23 og oppnår det som er omtalt i Åp. 13:13.14. Samtidig lykkes han å nå sitt endelige mål, omtalt i Esekiel kap. 28, nemlig å ta Guds plass og bli hyllet og tilbedt som Gud. Før alt er slutt, sier Bibelen, skal all jorden, Åp. 13:3, ja alle som bor på jorden, vers 8, (det vil være en minoritet som ikke lar seg bedra), tilbe og følge djevelen på grunn av denne gudeåndens falske mirakler, tegn og undre, som de tror kommer fra Guds Ånd. På èn måte har de rett, for det kommer fra ånden de gjorde til Gud, men det er ikke den ène og sanne Guds Ånd de har å gjøre med.

    Arianismen.
    Den alt nevnte arianismen har sin opprinnelse med Arius, som var vanlig prest i Baucalis i Alexandra og som mente at Jesus Kristus var av lik substans (gresk homoiousion) med Faderen mens Aleksander, som var biskop i Alexandra, lærte at Kristus var av den samme substans (gresk homoousion) som Faderen. Den bitre striden som oppsto dem imellom, sto lenge mellom ordene lik og samme. Når debatten kom til temaet om Sønnen var født av eller skapt av Faderen, uttrykte biskopene som støttet Arius seg først såpass tvetydig og kryptisk, at deres opponenter tolket deres respons slik at de mente at Sønnen hadde en begynnelse, og at denne begynnelsen kunne bety både at han var født av Faderen (enbårne) og/eller at han tilhørte Faderens skaperverk, og altså var skapt. Guds Ord, som vi etter hvert skal se, gir oss kun informasjonen om at Sønnen var Guds enbårne, at han kom fra Faderen, at han var med Faderen i begynnelsen og at han er fra evighet av.




    I dene katedralen i Nikea mener man at det berømte kirkemøtet ble holdt.



    Debattens begynnelse.
    I løpet av det andre århundre e.Kr., øket opposisjonen blant mange troende mot den voksende ideen at skillet mellom Gud Fader og Faderens enbårne Sønn, Jesus Kristus, gradvis ble visket ut. Visse kirkeledere presset på for å fremme denne utviklingen, mens grasrota blant de troende og mange lokale menighetsledere, vegret seg for endringen, og hevdet at den ikke var i harmoni med apostlenes forkynnelse. Den krystallklare læren fra det gamle testamentet, om at den evige og uforanderlige Gud er èn, ble utfordret. For jødene var denne forståelsen udiskutabel, og den lot seg godt forene med bibeltekster som 1. Mos. 1:2, 26 og 3:22, hvor den ène Gud røper at han fra begynnelsen av ikke var alene.

    Vi får også inntrykk av at det for jødene heller ikke var et problem at Gud har en Ånd som kommuniserte Guds vilje til menneskene eller at Guds Sønn er omtalt i Det gamle testamentet, Ord. 30:4 og sterkt indikert i Ord. 8:22-31, og tydeligvis var til stede i begynnelsen da alt ble skapt. I dette kapitlets vers 8, erklærers ha å være 'amon på hebraisk, et ord som er meget vanskelig å tolke, og som har gitt oversetterne en del problemer. Jødisk tradisjon hevder at ordet kan bety alt fra: kunstner, formann, leder, håndtverksmester og fosterbarn, den som blir oppdratt/forstret opp og et elsket barn/sønn, men ingen av disse observasjonene kunne selvfølgelig i hebraisk tenkning utfordre Faderens enestående posisjon og autoritet som livgiver og den ène og sanne Gud.


    Keiser Konstantin var en ivrig soltilbeder og var hverken døpt eller en kristen på kirkemøtet hvor han definerte den kristne Gud.




    Postapostolisk forståelse.
    Fra den tidlige postapostoliske perioden, ca. 90-140 e.Kr., har vi meget få oppbevarte dokumenter. Det vi må holde oss til, er epistlet til Clement fra Roma, de syv epistlene til Ignatius fra Antioch, litteraturen til Polycarp fra Smyrna og verket; The Shepherd (hyrden) av Hermes. Ingen av disse forfatterne indikerer noen tro på en gudetriade. Uttrykket èn sann Gud og (med den grammatiske betydningen i tillegg til ham) èn Kristus, florerer i deres skrifter. Det er tydelig at apostlenes lære hva dette temaet angår ble bevart i denne perioden.

    "Den bitre striden som oppstod dem imellom, sto lenge mellom ordene lik og samme."

    Endring av apostlenes lære.
    I tidsrummet 130-180 e.Kr., kan vi begynne å registrere en usikkerhet vedrørende guddommen. Det er særlig arbeidet til Justin Martyr vi må bygge på, og denne tidens anstrengelser med å benytte gresk filosofi i et forsøk på å forklare evangeliet. Selv om ingen klar treenighetslære forekommer, blir likevel forholdet mellom Faderen og Sønnen utydelig, og det tilsynelatende problematiske uttrykket Guds Sønn benyttes lite. Under den tidlige katolske perioden (170-325) blir treenighetslæren hamret ut av både Tertullian, Clement fra Alexandria, Origen og Cyprian. Et unntak er Irenaus (182-188) som flere ganger nevner uttrykket èn Gud Fader og èn Kristus Jesus, Guds Sønn. Hans nidkjære spesifisering kan være en bevisst anstrengelse for å holde fast på en bibelsk forståelse han opplevde var ved å bli borte i forkynnelsen. Tertullian (150-225) var den første i vestkirken som rett ut hevdet at Gud er en treenighet. Origen (185-254) gjorde det samme i østkirken.

    Kirkemøtet i Nikea.
    Mange tviholdt enda på Skriftens forklaring og apostlenes undervisning, og meningsbrytningene om guddommen ble etter hvert såpass heftige, at den hedenske romerske keiser Konstantin ble urolig. Selv holdt han seg til den romerske gudelæren, men han innså den politiske faren av ideologiske stridigheter. Handlekraftig som han var, tok han et initiativ, og kalte i år 325, på keiserens regning, alle de kristne lederne (biskopene) sammen til et rådslagningsmøte i Nikea, (navnet er egentlig Nikaia, nåværende Iznik i Tyrkia). Det irriterte keiseren at kun en liten fraksjon (ca. 250 - som var omtrent 1/6 av alle biskopene) tok imot innbydelsen, men årsaken til denne labre oppslutningen var tydeligvis todelt. Mange av de perifert lokaliserte biskopene var seg ikke problemstillingen særlig bevisst, mens andre med rette ikke følte at en hedensk keiser hadde stort å tilby i sakens anledning.

    Sant nok, da han lå for døden, heter det at denne keiseren omvendte seg, men få historikere betrakter denne handlingen som annet enn et politisk trekk. Henry Chadwick, i boken The Early Church, gir følgende kommentar: Konstantin, som sin far, tilba den uovervinnelige solguden... hans omvendelse til kristendommen burde ikke betraktes som en personlig troshandling... det hele var uten tvil ledd i en militær strategi.



    Konstantins rolle
    Hvilken betydning hadde så denne hedenske keiseren på kirkemøtet i Nikea, når den kristne religionens guddomsforståelse skulle utarbeides? Encyclopedia Britannia skriver: Konstantin ledet personlig forhandlingene på kirkemøtet. På en aktiv måte styrte han diskusjonene og foreslo selv den endelige formuleringen som skulle forklare forholdet mellom den kristne Gud Fader og hans Sønn, Jesus Kristus. Keiserens ordvalg ble til slutt vedtatt av delegatene. (Sitat slutt.) Selve debatten på dette kirkemøtet var usedvanlig konfronterende og varte - i følge ulike leksika - i 6-8 uker. Vi merker oss at Skriften ikke ble ansett å være tilstrekkelig kildemateriale, slik at gresk filosofi måtte benyttes for å fremskaffe forklaringer og beskrivelser. Vi finner denne observasjonen vesentlig, med tanke på at falne mennesker, uten å forholde seg med noen grad av respekt til Guds egen åpenbaring i sitt Ord, påtok seg den uhørt frekke oppgaven å forklare, dissekere og detaljdefinere Guds substans, materie, vesen og sammensetning.

    Om dette temaet er Bibelen taus, og det er vår mening at det høver seg for oss mennesker å være like tause i møte med det Gud ikke har åpenbart. Når det gjelder kirkemøtet i Nikea, grep altså til slutt den hedenske keiseren personlig inn og presset gjennom erklæringen han selv hadde utarbeidet. Denne erklæringen ignorerer Jesu egne ord om forholdet han har til sin Far. Det er altså ikke begrepet å være ett og samstemt det er snakk om, men å være èn og den samme. Om vi ikke helt forstår denne resonneringen, skyldes det at vi ikke er godt nok kjent med formuleringene fra den hedensk romerske gudeframstilling som var rammen for Konstantins refleksjoner. Selv om uttrykkene èn og ett skulle ha samme grammatiske utgangspunkt i grunnteksten, har de aldeles ikke den samme betydning i sammenhengen de står i. For å bruke Skriftens måte å forklare på, er ikke et ektepar både èn og ett. De er derimot to og samtidig er de ment å være ett kjød. På samme måte er Faderen og Sønnen i Skriften framstilt som ett, ikke som èn og den samme.

    Encyclopedia Britannia skriver: Overrumplet og dominert av keiseren, signerte de fleste biskopene (med unntak av to) erklæringen, men det viste seg senere at mange gjorde det mot sin overbevisning. (Sitat slutt.)

    Som bakgrunnsinformasjon kan det være nyttig å vite at da ikke-kristne jøder gjorde opprør mot Rom i år 135, fikk keiser Hadrian en anledning til å ødelegge Jerusalem, gi byen et annet navn, og begynne en semittisk forfølgelse. Når vi derfor kommer til tiden for kirkemøtet i Nikea, hadde mange av de hedningekristne allerede distansert seg fra sine jødiske brødre, og gått i allianse med Roms myndigheter. På denne måten ble de også, til keiserens tilfredshet, lett bytte for hedenske skikker, og samtidig var de godt fornøyd med ikke å bli assosiert med jødene. Den rene og apostoliske kristendommen måtte holde seg skjult i denne tiden, men unngikk samtidig å bli tilsmusset av hedensk ideologi. Det hører også med til historien at de bibeltro kristne, som motsatte seg den romersk/hedenske innflytelsen, hadde et godt forhold til jødene.

    Det er både riktig og nærliggende å etterlyse den bibelske dokumentasjonen for vedtaket i Nikea. Alle som senere har søkt å beskrive prosessen ved dette berømte kirkemøtet, synes å komme til samme konklusjon. Den er treffende uttalt i boken, A Short History of Christian Doctrine; Konstantin hadde overhode ingen forståelse for problemstillingen som ble reist i denne saken... Han forsto imidlertid at et religiøst skisme var en trussel for keiserriket og han ønsket å styrke sin politiske dominans. (Sitat slutt.)

    EHB og JB.